reidargh’s Weblog

Nettavisen hadde den 24.04.08 en interessant artikkel som referer fra Web 2.0 konferansen i San Francisco. Hovedbudskapet her er at vi går mot åpne standarder og at det er nettverkene i seg selv og de brukergenererte dataene som gir nettet verdi. Datamaskinene er bare en av flere “dingser” som kan benyttes for å få tilgang til nettverkene. Det refereres også til det nettsentriske operativsystemet.

I en kronikk i dagbladet fra 26. oktober 2007 skriver Dr. Art Cathrine Tømte i Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning om noen utfordringer vi står ovenfor i skolen når den nye “digitale genersjonen” skal undervises. Hun kaller den nye generasjonen for Millennials, Homo Zappiens, “digital natives”, nettgenerasjonen eller spillgenerasjonen og de som innbefattes av dette er de som har vokst opp omgitt av digitale medier som en naturlig del av hverdagen.

Tømte refererer Centre for Educational Research and Innovation i OECD som har startet et prosjekt som skal kartlegge den nye generasjonens holdninger, forventninger og kompetanse i forhold til undervisning. Dette prosjektet kom opp med 4 hovedutfordringer som skolen står ovenfor:

• Språkbruk. Skal det digitale språket med smileys og sms-språk aksepteres i skolen?
• Hvordan skal utdanningssystemet følge opp elever som har høyere ferdighetsnivå enn læreren?
• Hvordan skal den nye teknologien nyttes for læring når bare fantasien setter grenser?
• Sikkerhet. Hvordan skal skolen forholde seg til at alle miljøer er tilgjengelige i den digitale verdenen.

Disse utfordringene er ikke noe bare skolesystemet må forholde seg til, dette gjelder i høyeste grad også for andre organisasjoner som den nye N-generasjonen er på vei inn i. Skillet mellom utdanning og arbeidsliv er i endring, og etter hvert som teknologiutviklingen går raskere og raskere ligner arbeidslivet mer på en læringsprosess som ikke er så ulik den dynamiske læringssituasjonen hvor menneskene er engasjerte som skolen ønsker å være.

En hovedutfordring for lærerne i skolen er at de er “digitale immigranter”, dvs at tilhører generasjonen som ble født før internett. Et kjennetegn ved denne generasjonen er at den prefererer e-post når den skal velge IKT-verktøy mens N-generasjonen foretrekker instant messaging og benytter e-post i mindre grad.

For at skolen skal være i stand til å utvikle seg i takt med samfunnet så krever det bevisstgjøring og kontinuerlig oppdatering av kunnskap hos lærerne. Lærerne trenger ikke å beherske alle de nye teknologiene som dukker opp men de bør iallefall ha et forhold til den digitale hverdagen som elevene befinner seg i. Forhåpentligvis vil da også lærerne være godt utrustet for å gjøre kvalifiserte valg når det gjelder bruk av IKT i undervisningen. En forutsetning for at dette skal være mulig er at skolen blir tilført ressurser for å kunne oppdatere lærerne på teknologien som er under stadig endring.

Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i bloggen Fortune:Apple 2.0 og innlegget “iPhone v. BlackBerry: A battle for hearts and minds of developers” som ble publisert 7. mars 2008 på http://apple20.blogs.fortune.cnn.com/. Dette innlegget referer til krigen mellom smarttelefonene BlackBerry (meget populær i USA) og iPhone. Frem til nå har et fortrinn ved BlackBerry vært at tredjeparts utviklere har hatt tilgang til en API (application programming interface) som har lagt til rette for utvikling av nye applikasjoner, mens Apple på sin side har ikke har gitt utviklerne den samme muligheten. Hva er det så som har fått Apple til å skifte standpunkt og frigi sin SDK (software developers kit) for alle som ønsker den?

Innlegget refererer til en uttalelse fra Gene Munster som er adm.dir. og seniorforsker i Piper Jaffray, som er et anerkjent amerikansk firma som tilbyr tjenester innen kapitalforvalting og rådgiving. Gene uttalte “The platform with the most active developer community will likely win the battle in the mobile computing arena.” Dette samsvarer godt med strategien som f.eks. facebook har benyttet ved å tillate bruk utvikling og bruk av nye applikasjoner (såkalte plugins) som er med på å øke brukernes opplevde verdi av grunnproduktet. Alternativet for Apple ville vært å fortsette å hemmeligholde sin SDK, men tapet ved å gjøre dette ville vært at Apple heller ikke kunne høstet av andre utvikleres arbeid med å lage nyttige og unyttige programmer for deres produkt.

Denne saken er aktuelt for kurset Teknologi, verdiskapning og samfunnsendring ved at den viser hvordan den nye nettverksøkonomien medfører at store, verdensledende firma som Apple må forholde seg til aktørene rundt for å kunne konkurrere i markedet. I stedet for å fortsette å holde applikasjonsutviklingen for iPhone internt i Apple velger altså Apple å frigi SDKen for alle som ønsker den (til gjengjeld krever riktignok Apple 30% av inntektene fra fremtidig salg av applikasjonene som blir utviklet).

Saken er også interessant fordi at selv om iPhone er et proprietært produkt, som Apple vokter som en bedrftshemmelighet, så har de likevel innsett at de må gå utenfor egen organisasjon for å legge til rette for utvikling av de beste applikasjonene. Dette står i kontrast til Apples strategi i OS-krigen mot Microsoft på 1980-tallet hvor sistnevnte gikk seirende ut pga bedre støtte fra applikasjonsutviklerne. Nå gjenstår det å se hvordan krigen ender denne gangen. Per i dag har BlackBerry et forsprang men den tar nok ikke lang tid før Apple tar innpå når det gjelder tredjeparts applikasjoner.

Den første blogg-oppgaven gikk ut på å skrive litt om en problemstilling som jeg ble opptatt av på første samling. Siden jeg var på ferie når denne samlingen foregikk har jeg tatt utgansgspunkt i presentasjonene fra samling 1.

Et tema som jeg i høyeste grad syns er interessant er samarbeidsteknlogi og verktøy for dette. Fra å kommunisere per møter, mail og telefon har vi beveget oss mot bruk av ny teknologi som instant messaging, diverse verktøy for dokumentdeling og ikke minst utstrakt bruk og misbruk av e-post. Siden informasjonen og mengden informasjon blir letterere tilgjengelig når vi tar i bruk ny teknologi, så stiller det større krav til mottakerne om å skille ut den informasjonen som er relevant fra all annen informasjon som vi har tilgang på. Av egen erfaring vil jeg si at e-post ikke er den mest vellegnede måten å behandle informasjon som flere jobber med/på.

Noen hovedutfordringer som samarbeidsteknologi må håndtere må være å gi deltakerne den felles forståelsen av arbeidet som de samarbeider om å utføre. Teknologien må også støtte opp om arbeidsprosessene slik at alle kan ha et overordnet bilde av hvem som jobber med hva til enhver tid. Her vil det være gevinster å hente ved å bevege seg bort fra saksbehandling per e-post som per def er sekvensiell jobbing til å benytte andre verktøy for samarbeidsteknologi som f.eks. prosjektplassen. Verktøyet vi benyttes bør også kunne beskrive arbeidsprosessen slik at det er mulig å forstå arbeidsflyten/saksgangen. I og med at enorme informasjonsmengder blir stadig mer tilgjengelig er også søketeknologi sentralt innen samarbeidsteknologien. Jo mer effektivt vi får tak i den relevante informasjonen jo mer effektivt kan vi jobbe. Dette er også et område hvor det er store forbedringspotensialer i dag; hvor mange av oss legger f.eks inn relevante søkeord i dokumentene vi produserer? Jeg regner med at det ikke bare er meg som har måttet søke gjennom gamle e-postarkiver for å finne den informasjonen som vet jeg leste for 2 eller 3 år siden og som jeg har akutt behov for nå..